Det koster å bære bunad

Det er typisk norsk å bære bunad. For mange er 17. mai selve bunadsdagen. Går vi hundre år tilbake i tiden var situasjonen annerledes. De som den gang viste seg fram i bunad i byene, kunne risikere å bli ropt etter og trakassert. Mange fant det den gang provoserende og bondsk med bunader i bymiljøet.

Gjennom 1800-tallet var det i Norge og store deler av Sentral-Europa interesse for bondebefolkningens klesdrakter og folkekultur som man mente ga et autentisk uttrykk for nasjonens historie. I Norge førte det rundt 1900 bl.a. til aktivt arbeid med å rekonstruere bøndenes festdrakter. Disse ble kalt bunader. Bruken av bunad til høytid og fest vokste gradvis og tok seg særlig opp i etterkrigstiden. Norge skiller seg her ut i forhold til andre europeiske land. Den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter og «bondekulturen» fikk et mer varig gjennomslag i Norge enn i Europa ellers.

Utstilling vises fra 15. mai til 1. juli på Akershusmuseet, Strømmen.

_P3L5217

Leikaringen fra Bondeungdomslaget, 1902. Hulda Garborg midt i bildet.
Foto: Akershusmuseet

Det kostet å bære bunad for «bondetupper»
I årene etter 1900 var Hulda Garborg helt sentral i den «nye» norske nasjonale bevegelsen. Arbeidet med bunader og folkevisedans var sentrale elementer i denne nasjonale bevegelsen. Men å stå i spissen for dette arbeidet var ikke uten omkostninger. Mobben, dvs. den akademiske overklasseungdommen eller pøbelen, gikk til angrep. De tålte ikke bønder i byen og mente det var mindreverdig og bondsk å bære bunad, snakke «maulet» eller danse folkevisedans. Å vise seg i bunad i Oslos gater kunne gi følgende kommentarer: «Brek litt maul for oss, bondetuppa.» «Har du lefse å selge, Guri.» Alt mens pøbelen forsøkte å dra jentene i flettene eller i bunadstakken.
I disse årene ble det ført en innbitt kamp mot at bygdekulturen og målsaken skulle få feste i byene. I 1907 ble sidemålsstilen innført som obligatorisk prøve til eksamen artium. Da Det Norske Teatret spilte sin åpningsforestilling i hovedstaden i 1913 var det under høylytt piping og gateslagsmål. Det ble kastet stinkbomber, og politiet måtte rydde gatene.

Hulda Garborg i såkalt Hulda-drakt. Foto: Akershusmuseet

Det koster å bære bunad
Femti – seksti prosent av norske kvinner har bunad. Norske menn ligger noe etter, men salget av herrebunader har også tatt seg kraftig opp. Spesielt på nasjonaldagen 17. mai viser norske kvinner og menn stor tilhørighet og engasjement for bunaden sin. Denne dagen regnes av mange som selve bunadsdagen. I gjennomsnitt brukes bunaden 2,25 ganger per år.

Den samlede norske bunadsparken representerer en pengeverdi på godt over 30 milliarder kroner og ingen ting tyder på at bunadens popularitet er i ferd med å avta. Det koster fra 8000 til 70 000 kroner å få seg ny bunad.

Det finnes flere hundre ulike bunader og festdrakter i Norge. Alle med sin spesielle historie og regionale tilknytning. Alle som har bunad, har som oftest også en historie knyttet til sin drakt. De mest populære bunadene i landet kommer fra Nordland, Sunnmøre, Hardanger, Gudbrandsdalen, Hallingdal og Telemark. Salige Hulda Garborg kunne derfor nå – 150 år etter sin fødsel, trygt ha vist seg i sin Hulda-drakt. Selv ikke russen ville i dag ha prøvd seg med ukvemsord om bondetuppe i byen!

Innsamling_1

Hulda Garborg foretok mange reiser innenlands i forbindelse med innsamling av materiale om folkedrakter. En av dem gikk til Setesdalen. Fotografiene viser drakter for jenter og er hentet fra Hulda Garborgs eget fotoalbum.